Visste du at syv land har kravområder i Antarktis?

Ved slutten av andre verdenskrig var det syv land som hevdet suverenitetskrav i Antarktis. Kravene var til dels motstridende og det lå an til en internasjonal konflikt som involverte stormaktene.
Oversikt over kravområdene i Antarktis.Oversikt over kravområdene i Antarktis. Kart: Norsk Polarinstitutt

I forbindelse med den andre Norvegia-ekspedisjonen i 1929 gjorde Norge krav på den lille øya Peter I Øy (180 kvadratkilomenter) utenfor vestkysten av Antarktiskontinentet. I 1939 gjorde Norge krav på et område av helt andre dimensjoner, nemlig Dronning Maud Land, et område sju ganger så stort som Norge. Utgangspunktet for disse norske kravene var muligheten til å sikre seg retten til å fange hval i Sørishavet.

Før Norge gjorde sine krav hadde Storbritannia allerede gjort krav på størstedelen av Antarktis, og fordelt områdene mellom seg, New Zealand og Australia, og Frankrike hadde også gjort krav på en sektor. Chile og Argentina la inn hvert sitt krav i henholdsvis 1940 og 1942.

Argentinerne, britene og chilenernes krav overlapper, noe som har medført uoverensstemmelser. Australia har det største territorialkravet i Antarktis. Australia, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia har gjensidig anerkjent hverandres krav. Imidlertid var det flere land som ikke anerkjente kravene, og noen land (USA og daværende Sovjetunionen) hevdet at de selv hadde grunnlag for krav i Antarktis, uten at de noensinne har fremmet slike krav.

I Det Internasjonale Geofysiske År 1957–58 gjennomførte 12 land (inkludert de syv landene som hadde fremmet krav) et stort vitenskapelig samarbeid, og som følge av dette ble den internasjonale vitenskapelige komitéen for antarktisforskning (SCAR) opprettet. Dette samarbeidet la grunnlaget for forhandlinger om Antarktistraktaten, som ble endelig vedtatt i 1959.

Antarktistraktaten la alle suverenitetskrav «på is». Det erkjennes at suverenitetskravene eksisterer, men det blir ikke tatt stilling til dem i løpet av traktatens levetid. Antarktistraktaten befester at kontinentet skal være fri for militær virksomhet, kjernefysiske prøver og lagring, og at alle parter har rett til å inspisere hverandres virksomhet. Dette gjør at konflikter unngås, og Antarktis har dermed utviklet seg til å være et område viet fred og forskning.