Sønda 22. oktobr. [Egentlig 21. oktober]

Menn, da vi nettåpp igåraftess hadde funnett våre gamle spor, så annså jei åss fullstendi sikkre, nårr vi dærrfra satte kursen i NOtO. Vi kjørte på, å de jikk i galåpp. Bikjerne var simpelthenn gale efter å kåmme fremm.

De jikk gått ett parr timers tid. Så pludsli kåmm vi åpp i utpregett sprekketereng. Mannge meterne fårrann åss kunne vi ikke se. Jei snørtekjørte me W. å vi var di sisste. Pludsli ser vi Bjs slee – hann kjørte like fårrann åss – krænge. Vi fikk vår slee ståppett. Imidlertid hadde Bj.s slee helt fårrsvunnet i sprekken. Sell hadde hann me stor ånnsnærværelse hivdd sei a å satt nu ett parr fot fra kannten å holdt sleen i dralinen. De tok tid – ca 5 m. tennker jei, innen vi hadde fått henntett brelinen, såmm var på denn første slee – HHs – jorrt denn klar å satt fasst i drastjærten. De var åsså på høi tid. De ble nemli tongere å tongere fårr Bj. værrt øieblikk. Ett minutt lenger, å hann måtte ha lett sleen fårrsvinne i dype.

Sprekken var, vor sleen var fallt i ca 1 m. bre å dyp – nu ja vi kunne inngen bunn se. Da vi nu hadde fått brelinen fasst la jei mei ned, å sammen lykkedes de nu Bj. W. å mei å hålle sleen. HH å Has. jikk så bort å fikk fatt i en annen slee, såmm vi satte tværrs åver sprekken å till denne ble så denn henngenne slee fårrankret. Deretter blev W. firt ned i breline å dærnede lykkedes de hamm å få satt enner på di fårrskjellie kasser å dærrpå fikk vi disse halt åpp.

Det tok åss vell en 1½ times tid å få sleen åpp ijenn. W., såmm var nede i sprekken kunne fårrtelle åss, att ett lite stykke bortenfårr de sted vor sleen var fallt ned var dær en uhyre utvidelse unner åverflaten, såmm kunne ha slukt 20 sleer me full besettning åmm de skulle ha værrt.

Ve nærmere eftersyn viste de sei nu, att terenge runt åss kunn bestod av sprikk i sprekk å svære gap. Å fårrtsette i dette i tykke & tåke fannt vi besst å la være.

De var vanskli å finne teltplass, men endli lykkedes de åss me teltstaven å få såkknet frem en noenlunne sikker plass. – Den lille plass vi nu har telte ståenne på ær åmjitt a sprekker å gap på alle kanter å uvist ær de vel, vor sikker vor teltplass ær.

Kl. ær nu 1 emd. Vi koker lapskaus å venter på at tåken skall letne. kl.4 letnet det. Vi kunne da se skrugarer runt åss – ganske små, men tilstrekli til å tilkjenneji «svineterenge». Bj. W. å jei jikk ut i breline får å finne vei ut. Ved å gå Oåver var vi kort tid efter ute av det. Kl.5 e startet vi atter unner full musik. Bikjerne rennte med lynets fart. Fortidlig satte vi imidlertid kursen OtN ijen, ti den brakte os atter ut i sprekkene. 4 a HHs hunner fallt jennem en stygg sprekk, som jærne hadde slukt ham å lasse åsså viss han ikke hadde fått stannset. Vi var nøtt til å følge våre spor ut ijenn å så jøre en stor runde for å unngå di små skrugarer.

Med sånn vollsomhet hadde det skrudd på dette sted, at svære flak var tårnet åp mot værandre – akurat som en skrugar på sjøisen. Da vi nu hadde arbeidet åss runnt «svinerie» fikk vi øie på ett av vore flagg i O. Vi var altså trods alt kommet for langt Vli – netop ut i «svinerie». Dette ær ganske mærkli. Skjønt vi allerede den fåregåenne dag hadde bejynnt at hålle Nli a kursen, å skjønnt vi krysset di spor vi hadde gått forrie gang, å skjønt vi ennu styrte en strek Nliere – NOtO, skjønt alt dette kåmm vi påkker i våll Vpå.

Kompasse har vi flere gange hatt anledning til å kontrolere på denne tur å dette har vist sei fullt i ården. Va kann da grunnen være? Jei kann kunn ett svar ji – lokal atraktion. Det må så være – kann ikke være annet. – At kompasse ær pålideli viser, att vi iaften har funnet våre to små snehytter – bygget på fårrie tur. – Føre har jennemgåenne værrt gått. Litt løssne di første 10 kvm fra barrierkanten å fårresten hårrt.