Onsda 1 novbr. [Egentlig 31. oktober]

Da vi dro over hær forrie gang påtraff vi kunn en sprekk, vori 2 av HHs hunner fallt i. Anderledes denne gang. I tåken kom vi ned i ett dalføre og hær traff vi sprekk i sprekk. Di var ikke særli bree – ca. 3 fot – og strakte sei heldivis alle tværs på kursen. Kommer sånne besst langsmed ær di farlie.

Da vi hadde kjørt ut 12.5 kvm. passerte HH, som altid kjører først – over en sprekk og var så uheldi at få skjispissen inn i drastjerten idet han var mitt på sprekken med den følge, at han fallt og ble liggenne tværs over sprekken. En temmeli uhyggeli stilling. Bikjerne var kommen over på den annen side og røk dær – på avgrunnens rann – sammen i ett forfærdli slagsmål. Sleen sto imidlertid på hall skjønsk i sprekken og truet med at ramle ned nårsomhelst. Det lykkedes mei at stanse bikjeslagsmåle. W. fikk revet HH bort fra den farefulle stilling og med samlet kraft lykkedes det åss at få sleen ut og bort fra det farlie naboskap.

Di andre passerte over litt længere borte, vor broen var stærkere. – Hass. datt åsså mitt på en sprekk og hållt på at komme galt avste.

Disse sprekker ær imponerenne når man ligger på kanten og glaner ned i dem. Et bunnløst svelg fra lyseblått over i det dypeste mørke. Di styggeste dannelser vi har funnet hær, ær store, svære hull, så store i vidde, at di jærne kunne huse Fram og meget med den. Disse hull dækkes over av en tynn fokskavvel og det lille hull, som ær synli, ser ikke så svært farli ut. Men kommer man ut på en sån galei ær man ujenkaldeli tapt.

Vi passerte et av disse hull i ”tykka” idag. Heldivis så HH det itide. Dær ær ikke meget som unngår hans skarpe blikk. Vi ser alle klart, vilken risiko vi løper med vor marsch over disse lomske strekninger. Vi går med live i hennerne vær dag, men det er morsomt at høre – ingen ønsker sei tilbake. Nu – det ær gutter som vil frem – kåste, vad det kåste vil.