Sønda 26 novbr. [Egentlig 25. november]

Vi var nu alle kjede a denne lange henliggen å bestemte jei mei dærfårr – tråds de slette vær – å sette ut. I bejyndelsen jikk de dårli. Vi hadde svære skavler å kåmme åver å umuli åmtrent var de å se. Hunnene hadde heller ikke lyst till å arbeide. De hadde alle fårrett sei på sine kammerater. Skavlerne ble imidlertid mindre å mindre efterhånnen å tillslut fikk vi de jevneste, fineste terræn.

Føre var ytterst slett – seikt såmm lim. Tunkt fårr hunnene. Foken var så tett – blannet me nedbør – att vi omtrent ikke kunne se bikjene fårr sleen.

I bejynnelsen jore de inntrykk a å gå på en fullstendi slette. Enkelte gange jore de inntrykk a å gå ganske svakt utåver. Ve 1 tiden bejynnte de imidlertid å gå mere unna, å tillslut ennte de me vill fart utåver en temmeli steil bakke. Å fårrtsette me dette jag i fullstendi blinne ville vært galmannsværk – mann kunne jo ha stupt utåver, va de skulle ha vært – å vi måtte så nødi vi ville, ståppe mitt i bakken. Hær har vi nu satt vårrt telt. De blåser fra NO å fyker likså meget såmm før.

Va finnes dær ve foten a bakken? Ær de bare en høiderygg såmm går ut i plateaue eller ær de en nedstigning mellem fjellene? Jei tror personli, de ær en rygg, å tror jei vi snart skall være klar den. Men vi må se.

Ifølge aneroiden har vi fallt 1000 f. idag. Vi skulle nu være på 9600 f. Mærkeli nåkk kann vi alle mærke fårrskjellen på ånnedrettet. På «Slaktern» kjennte vi alle ubehagelie tåkter a stakkånnethet, når vi lå i posen. Ute mærket jeg fårr min del aldri noe. Hær ær disse tåkter ganske fårrsvunnet. Antageli ligger vi i Håkonshallåsen.

Betydeli løiere iaften. Disi ÷23.°5. Ve kokning nu viser de sei, att vi ær i 10000 f.o.h. De samme viste åsså aneroiden straks ve ankåmsten hærtill. Den annen avlesning a barometret var jort noen timer efter.

– Hunnene hadde stærk bloavføring – alle uten unntagelse – efter nydelsen a hunnekjøtte.