Polarområdene – klodens kanarifugler

Økosystemet er avhengig av isen, og en minkende isutbredelse kan påvirke mange av artene i Arktis. Illustrasjon: Audun Igesund / Norsk Polarinstitutt

Paradoksalt nok er det på jordas kaldeste områder at klimaendringene inntreffer først og kraftigst. Akkurat som kanarifugler ble brukt for å varsle om høyt innhold av skadelige gasser i kullgruver, varsler polarområdene nå om en oppvarming som etter hvert vil ramme andre deler av verden sterkere og sterkere.

Den globale temperaturen øker, men er ikke likt fordelt over hele kloden. Noen steder har svakere oppvarming enn gjennomsnittet mens andre har høyere, såkalte «hot spots». Ved Faraday-stasjonen på den antarktiske halvøya har temperaturen økt nærmere 3 °C de siste 50 år. Det er omtrent 5 ganger det globale gjennomsnittet.

Det er slående hvor like problemstillingene for den antarktiske halvøy og Svalbard/det nordlige Barentshavet er. Begge steder har oppvarmingen ført til mindre havis og store endringer i økosystemet. Mens pingvinene vandrer sørover i Antarktis, vender isavhengige arter som ringsel og isbjørn nesen nordover i Arktis. I sør har flytende isbremmer kollapset mens isbreer på Svalbard trekker seg tilbake så raskt at det er synlig for det blotte øyet.

Ved Norsk Polarinstitutts senter for is, klima og økosystem (ICE) forskes det på hvordan stedegne, isavhengige arter tilpasser seg et varmere Arktis. Hva skjer med reproduksjon og vandreområder til isbjørnen? Vil en iskant som stadig trekker seg nordover føre til dårligere kondisjon, redusert hekkesuksess og større leveområder for ismåka? Forskerne har for tiden mange spørsmål og svært få svar – mer kunnskap trengs. Dramatiske endringer («tipping points») for arktiske marine økosystemer vil antakelig forekomme når isen trekker seg så langt nord at den ikke lenger ligger over kontinentalsokkelen om sommeren og når flerårsisen forsvinner. Men før slike store endringer skjer, må dyrelivet i Arktis forberede seg på gradvise endringer.