Ingen Mount Johansen

Stein P. med Don Pedro i bakgrunnen. Foto: Norsk Polarinstitutt

Nå er vi ute av Axel Heiberg-breen og på vei inn på selve sørpolplatået. Vi har leir på ca. 2600 meter og er meget fornøyde med at det meste av høyden er under oss. Vi har lagt de to mektigste fjellene, Fridtjof Nansen og Don Pedro Christophersen bak oss.

Polar navngiving er interessant. Kart kan si mye om hvem som oppdaget ulike områder, og hva oppdageren ønsket å signalisere. Polare stedsnavn forteller om historie, kulturhistorie og politiske interesser. Ofte har det vært ønske om å nasjonalisere områder for å styrke eventuelle territorialkrav.

Vi har studert kartet nøye og finner at mange av de navnene ekspedisjonsmedlemmene bruker i dagbøkene ikke ble stående som endelige. Don Pedro er et eksempel. Det var vel knapt noen av de fem skiløperne som tenkte på denne norske godseieren i Argentina da de slet opp bakkene her. Men da «Fram» kom tilbake til Hvalbukta og kaptein Thorvald Nilsen kunne fortelle at norsk-argentineren hadde sikret ekspedisjonen fra konkurs, måtte Amundsen endre navnet på fjellet han hadde gitt det nasjonaltunge Håkonshallen.

Vi ser også at Prestrud og Stubberud har fått sine topper her i området. To av de tre som ikke ble med på sørpollaget etter første mislykkede forsøk. Men Hjalmar Johansen fikk intet geografisk merke. Til det var sviket for stort, mente Amundsen. Johansen hadde kritisert Amundsen etter den for tidlige starten. Johansen som sannsynligvis berget livet til Prestrud og dermed suksessen til hele ekspedisjonen, fikk ingen ære.

Vi har slått leir ved Helland-Hansens skulder. Oppkalt etter den store norske havforskeren som hadde ansvaret for det vitenskapelige programmet på Amundsens egentlige ekspedisjon – over Polhavet. Helland-Hansen ligger symboltungt og lener seg inn mot Fridtjof Nansens fjell. Vi er ferdige med dette fantastisk spennende landskapet. Nå venter igjen de flate viddene på oss.