Kontakt

Helmer Hanssen og Oscar Wisting i «Intendanturen» som arbeidsrommet deres ble kalt. Det var et av de mange rommene som ble gravd ut av snøen rundt Framheim. Rommet ble brukt som verksted og lager for utstyr. Framheim ved Hvalbukta, Antarktis, 1911. Foto: Ukjent / Eier: Nasjonalbiblioteket, bldsa_NPRA1101

Vi føler oss ganske isolerte her i vår firemannstilværelse. Riktignok har vi kontakt med omverdenen, men hver kilobyte vi laster ned via Iridum-samband er tidkrevende, så det begrenser hva vi får med oss. Vi har forstått at det har vært ekstremt mildt hjemme. Det har det ikke vært her!

Selvsagt var det en helt annen verden for de fem som dro innover platået her for 100 år siden. De hadde sendt sine siste brev med «Fram» og kunne ikke vente svar før skuta var tilbake på nyåret 1912. Og polarhistorien er full av eksempler på menn som har vært lenge borte fra sine nærmeste. Helmer Hanssen skriver: «I midten av mars måned gikk jeg fra borde i Tromsø for å være hjemme en fjorten dagers tid. Hjemme var det kommet en liten sønn. Det blev å si farvel til gutten og kona og dra ut på en reise som var beregnet å skulle vare i 2 a 3 år, men som kom til å vare i innpå 4 år.» Det er kanskje heller ikke så rart at en radioreporter med litt undring i stemmen spurte Oscar Wisting: «Men hva sa deres kone?» da han hadde skrevet en sjuårig ekspedisjonskontrakt med Amundsen.

Men tilbake til seksåringens spørsmål: Vi står på det vi makter for å rekke sørpolmarkeringen 14. desember og juleflyet hjem. Det har kostet de siste dagene og fortsetter samme vanskelige værforhold, kan det se mørkt ut. Men vi er optimistiske og tror på en dag eller to med vind i seilene!